Dikterpresten Jens Zetlitz i Kviteseid
Av Einar Østvedt

 

Jens Zetlitz liteI 1811 kom det en ny prest til Kviteseid etter prosten Niels Windfeldt. Han kom fra Vikedal i Rogaland, der han hadde vært prest i elleve år, og var en i høy grad egenartet herre — en original, så forskjellig som bare mulig fra den konvensjonelle og ofte pietis­tiske prestetypen kviteseidingene var vant til. Hans fremtreden var kultivert og beleven, han talte et avslepet stavangersk, og en skulle ikke ha studert ham lenge før en oppdaget at han var ytterst elskverdig, hadde et humoristisk glimt i øyet og var et festglad menneske, som med glede tømte sitt beger og hadde en sjelden evne til å omgås bønder som sine likemenn. Når dertil kom at man visste at han i sin studietid i København hadde hatt omgang med den berømte Johan Herman Wessel og regnet Knud Lyhne Rahbek, Christen Pram, Jonas Rein, Nordahl Brun og Johan Wibe som sine gode venner, var det grunn til å spørre om hvorfor en så prominent person, dikter, selskapsmann og verdensborger, hadde funnet det for godt å slå seg ned i Kviteseid — en bortgjemt bygd, uten brukbare veier, uten kanal, midt i hjertet av det lukkede Telemark.

Nå vet vi at Zetlitz hadde gjort iherdige forsøk på å skaffe seg et annet prestekall. I et arbeid fra 1913 av Sofie Aubert Lindbæk er trykt en del brev fra Zetlitz i tiden 1788-98, men også tre fra 1804-05, datert Vikedal. De siste er til den norskfødte høyesterettsjustitiarius Christian Colbjørnsen, geheimeråd J. G. Moltke og dikteren Rakbek, alle i København. I brevet til Colbjørnsen prøvde Zetlitz å få ham til å utvirke at han fikk Stavanger sokne-

prestembete, idet han påberopte seg at hans litterære forfatterskap også omfattet «Psalmer». Men av brevet til Rakbek fremgår det at hans ansøkning hadde vært forgjeves. Vi kan bare gjette oss til årsaken. Etter vanlige begreper skulle hans posisjon være sterk. I sine sanger og viser hadde han sunget om borger og bonde, hadde gledet så mange med sine selskapssanger og drikkeviser, hadde agitert for større folkeopplysning og et eget norsk universitet, og han hadde — i motsetning til Nordahl Brun — holdt seg utenfor politikken. Forklaringen kan være at man fant ham for lettvektig, for verdensvendt og gladlynt. Det ble hans skjebne, som han ellers tok med beundringsverdig sinnsro, å bli halvveis gjemt og glemt av sin samtid. I Telemark var det amtmann Severin Løvenskiold, godseier Diderik von Cappelen, foged P. J. Clouman og bonden Talleiv Huvestad som møtte i riksforsamlingen på Eidsvoll, og på Stortinget i 1815 møtte hans egen klokker Ole Bjørnsen, til tross for at mange prester ble valgt.

Om Zetlitz ble halvveis glemt av sin samtid — selv utgav han bare en eneste av sine mange diktsamlinger — så er han solid forankret i den diktergruppen som utgjorde det Norske Selskab. Han hadde en stripe av Wessels humørfylte vidd og meget av Nordahl Bruns patriotisme og bondedyrkelse. I sine naturskildrende dikt hentet han sine mønstre fra engelsk diktning, helst hos Edward Young og James Thomson, og som den mest produktive av alle sin samtids dansk-norske visediktere er han en typisk eksponent for den noe prinsippløse livsglede og Bacchus-dyrkelse som særmerket så mange av det Norske Selskabs menn. «Lyriske Digte har jeg givet mange af og mellem dem mange Selskabssange,» skriver han selv. «Jeg har skjemtet med Jordens Møje og Daarligheder, jeg har sjunget om Viin, Elskov og Glæde, og jeg har malet Livets Vej mindre tornefuld end man almindelig taler om, men saadan som jeg har fundet den.» Var Jonas Rein «den sande Sorgs uforlignelige Sanger», så har Zetlitz’s joviale epikureisme gjort ham til «Glædens muntre Sanger».

Men hans startvilkår i livet var alt annet enn lette. Han var født i Stavanger i 1761 og ble tidlig foreldreløs, idet hans far, regimentsfeltskjær og kirurg etter tidens fattige leilighet, Sigis­mundus Zetlitz, døde allerede mens gutten lå i vuggen, og hans mor, som satt igjen med syv små barn og i 1766 hadde giftet seg igjen med apoteker i Stavanger, Andreas Bøsse, døde da han var bare elleve år gammel. Stefaren fikk ham inn på Bergens katedralskole, og han kom til å vanke i huset hos Nordahl Brun, som han hele livet igjennom kom til å omfatte med den største beundring. «Brun var blandt flere af mine Velgjørere,» skrev han i sin biografi av biskop Brun. «Jeg kavde hos ham ugentlig en Kostdag, men jeg var snart saa lykkelig, at han lagde Mærke til det Anlæg til Digtekunst, som man tilstaaer mig; og nu antog han sig mig med faderlig Omhu. Jeg blev som et Lem af hans Familie.» Fra Brun fikk han sin konservatisme og avsky for allslags revolusjonære ideer. I 1780 ble han av rektor Boalth dimittert til universitetet i København. Han skulle bli teolog, men da han kom inn i det Norske Selskabs krets, ofret han seg langt mer for sine litterære interesser. Han fikk oppleve Wessel, som riktignok da var på hellingen, og Johan Wibe, som også var for nedgående, men han glemte aldri dette møtet. Til Wibe kom han i et nært forhold, og i selskapets versprotokoll takket han «Skiebnen» fordi han var funnet verdig til å bli hans venn.

Selv var Zetlitz for ung til å tenke på å gjøre noen litterær karriere, og pengemangelen gjorde at han måtte avbryte sitt teologiske studium. Han tok post som huslærer, først hos sorenskriver i Drammen, Thomas Stockfleth, «Heimatkomsten»s og «Sarpen»s berømmelige dikter, så i to år hos skipsreder Søren Dedekam i Arendal, og endelig et par år i fødebyen Stavanger. Her var han i sitt rette element. Han deltok i byens blomstrende selskapsliv, var en velsett gjest i byens ledende familier, Kiellands og Smiths, skrev selskapsviser, drakk og spøkte — og ble forlovet med Maren Elisabeth Bull, datter av Jens Bull, som da var sokneprest i Lye på Jæren. Dennes eldste datter var gift med «agent» Gabriel Schanche Kielland, som ble Zetlitz’s venn og velgjører og finansierte hans videre studier i København.

Noen flittig studiosus ble heller ikke Zetlitz i sin annen København-periode. Han var engang for alle blitt bitt av dikterbasillen. Det Norske Selskab befant seg nå i sin sølvalder, men ennå traff han Jonas Rein og Christen Pram og vanket flittig i Kamma og Knud Lyhne Rahbeks sjarmerende litterære hjem, Bakkehuset. I 1789 tok han philologicum, og theologicum i 1790, begge med karakteren haud illaudabilis. Selv var han godt fornøyd med resultatet og skrev i en freidig tone til Gabriel Kielland: «Jeg har Attestats og med haud — alle hernede giør mig den Ære at troe at jeg har anvendt min Tid meget vel, og det troer jeg selv. Dig skylder jeg, og Dig alene, min Attestats.» Det er åpenbart at han verdsatte de diktene han hadde skrevet, langt mer enn sin teolo­giske eksamen. Dette fremgår også av noen verslinjer han sendte sin svoger:

Min Muse ei aldeles slet opdragen
Med Hænderne dog eet og andet kavd;
Som jeg har nyelig lagt for Dagen
I Danien mit Broderland.
Snart skiærer hun et Vise-Mønster til,
En Elegie hun snart paa Veyen sætter,
Snart en Satire syer som maaskee passe vil,
Og snart et Bindevev med spede Fingre fletter.

Etter hjemkomsten til Norge ble Zetlitz ansatt som personellkapellan hos Jens Bull i Lye, og i 1791 giftet han seg med datteren, den i hans diktning så høyt besungne Elisa. Til henne skrev han tre år etter bryllupet:

Hvad Under da, om jeg er glad,
Og hædrer med en Tærte
Den Dag, saa gavmild og saa kjær,
Du gav mig Haand og Hjerte.

Var den stillingen Zetlitz hadde som personellkapellan i hele ti år, aldri så beskjeden, så ble dette hans lykketid. Hans familieliv var fullkomment. Selskapslivet i Stavanger på Ledaal og i andre patrisierhus var hans trøst og glede, og diktene strømmet lett og muntert fra hans penn. Han fant seg tålmodig i at han måtte «i Forgemakket staae, for at sollicitere», men endelig ble han i året 1800 ansatt som sokneprest i Vikedal, et beskjedent, men naturskjønt prestekall i Rogaland. Året etter kom den katastrofen som skulle sette sitt merke på ham for resten av livet. Hans kone, som hadde vært hans alter ego, hjertevarm, omsorgsfull, intelligent og humørfylt, døde fra ham og lot ham alene med fire ganske unge døtre. Tapet var uopprettelig. Han tier om begivenheten i sine dikt fra denne tiden, men da hans venn kaptein W. Scheel fem år senere mistet sin kone, gav han i et av sine ypperste dikt uttrykk for hva han selv følte:

Dybt ligger det, dybt i min knuste Barm:
At intet Held kan trylle mig tilbage
Ei Skyggen blot, af hine skjønne Dage,
Jeg levet har i min Elisas Arm. —
Den første Elskov er den Eneste.
Den Ørkner om til Paradiser skaber,
Hvor nye Glæder fra hvert Hjørne lee,
Og Skiæbnen selv sin halve Vælde taber. —
Men Jorden skal ei være Hiinmerig.
Og Livet ei henjubles uden Klage.

Selv om Zetlitz gjorde hva han kunne for å komme over sin sorg, ble han aldri den samme som før. Vikedal ligger ikke langt fra Stavanger, og han holdt kontakten med sine venner der, men hans glade livsutfoldelse var borte, og det kom dypere klanger i hans diktning. Som student og som personellkapellan i Lye hadde han vært livsgledens og Bacchus-dyrkelsens muntre sanger, og leilighetsviser til bryllup, barsel og alle slags gilder hadde drysset fra hans flittige penn sammen med stemningsfulle hymner til naturen. Men melankolien hadde holdt sitt inntog i hans sinn. Han savnet et miljø hvor han kunne utfolde seg, aller mest sine køben­havnske venner. Hans poetiske åre ble fattigere, og selv om han ennå kunne slå om seg med humørfylte viser, var tonen ikke lenger den samme. Han søkte sin trøst i vinen — men noen drukkenbolt ble han aldri. Det er en overdrivelse når Sofie Aubert Lindbæk sier om ham at hans senere år ble slik som «man helst vil glemme».

I 1802 giftet Zetlitz seg igjen med generalsdatteren Christiane Sophie Fasting von Krogh, et ekteskap som nok var standsmessig, men neppe brakte ham noen større lykke. I hans diktning spiller hun ingen rolle. Han oppgav å gjøre noen geistlig karriere, og slik falt det seg at han i 1811 søkte og fikk Kviteseid prestekall, som han beholdt til sin død i 1821. Han ble ellers langt heldigere enn han hadde ventet i sitt nye embete. Av bøndene ble han mottatt med stor sympati, og blant dem fikk han gode venner. I den gamle prestegården med den vakre beliggenheten bodde også hans klokker, Ole Bjørnsen, bondegutten fra fjellplassen Hesthagen i Øyfjell sokn i Lårdal, og tross aldersforskjellen, hele 22 år, og forskjellen i sosial bakgrunn og utdannelse, fant de hverandre i felles interesse og anlegg for diktekunsten. Ole Bjørnsen skrev selv dikt som ble utgitt av Selskabet for Norges Vel sammen med Zetlitz’s, og da Zetlitz gav ut sin annen utgave av «mange for den norske Bondestand», var de tilegnet Bjørnsen, «fordi han var den agtværdigste Bonde han kjændte».

Det er bare spredte opplysninger vi har om de ti årene Zetlitz virket i Kviteseid. Den beste kilden er de åtte brevene han sendte til sin svoger, Gabriel Kielland, i tiden 1812 til 1820. De er trykt i slektsboken Kielland. Det første av brevene er skrevet i hungeråret, «grønnåret», 1812, da kornet mange steder ikke ble modent. Det er holdt i en lys og tilfreds tone: «Min Helbred er fast stedse god — jeg skranter fast aldrig uden jeg selv har givet Aarsag dertil. Min Kone og mine Børn her leve vel. Bjørnsen boer paa Præstegaarden — en ikke liden Velbehagelighed for mig. Jeg er tilfreds med min Hjord, og jeg troer den med mig. Jeg er tilfreds med Alt undtagen dette Aars kolde Sommer — neppe faaer jeg et modent Æble af Hvidesøes berømte Hauge. Høe og Korn faaer jeg dog, men i de højeste Egne af Tellemarken skal det see misligt ud med Kornhøsten.»

Men etter hvert falt tungsinnet over ham. «Den ene Dag seer den anden saa lig som Draabe Vand ligner Vanddraabe.» Og i 1815 lengter han tilbake til Stavanger og «det skjønne og gjestmilde, uforglemmelige Ledaal», hvor han kunne «filosofere, politicere og spase» med sine venner. Avisene gir ham liten glede, men han jubler over Napoleons fall — «dette ene Menniske har nu atter kostet 40 000 Menniskers Liv». Da han i 1818 fikk høre at Kielland, den «bedste blandt Mænd», hadde mistet sin kone og hans egen svigerinne, Johanna Margretha, sendte han ham et langt sørgedikt han hadde fått inn i «Nationalbladet». I en etterskrift takker han Kielland varmt fordi han etter hans første kones, Elisas, død hadde tatt hans fire døtre inn i sitt hus. Den eldste av dem, Alexiane Christiane, ble gift med Kiellands sønn og ble mor til Alexander Kielland.

Men det stod ikke til å nekte — det gikk jevnt nedover med Jens Zetlitz’s humør og helse. I 1819 forteller han at han har skrantet i mer enn et halvt år, «og at alle mine Upasseligheder er forbundne med en fast ubetvingelig Arbeydslede — sær grysser jeg for en Pen — jeg maa giøre Vold paa mig for at skrive — kun enkelte lyse Øyeblikke og naar noget paafaldende elektricerer mig gaar jeg til Skrivebordet. Jeg var imidlertid blevet bedre —men saa vilde min onde Genius at jeg skulde vælte, og saaledes at min høyre Haand blev mig fast unyttig.» Det heter siden at hans sønn Søren er kommet inn på kontoret hos fogden Florentz på Roeid. Ellers klager han over sin trykkende pengenød. Det er jo en kjensgjerning at hans økonomiske affærer alle dager var et nokså sørgelig kapittel.

Det siste brev Zetlitz sendte sin venn, datert den 16. mars 1820, er skrevet av en fysisk og åndelig nedbrutt mann: «Det Siste til Dig var mine lyse Dagers Siste — jeg har alt siden skrantet mere og mere. Hver Linje jeg skal skrive er mig, om ikke en Lidelse, saa dog Modbydelighed.» Han var da bare innpå seksti år gammel, men hans tanker kretset om døden. Det var ellers ikke noe nytt. Alt i 1806 hadde han i sin «Alkoran» klaget over hvorledes mors (døden) hadde kastet skygger over hans liv: «Domine Mors! Hvad Ondt har jeg giort ham, at han skulde giøre mig al den Fortræd han har? Husker han, at han gjorde mig faderløs i Vuggen, og moderløs, just da jeg begyndte at skjønne den Lykke at eie saadan Moder? Husker han, at han i en Ruf løb bort med min Halvbroder, Michael Smith Bosse, en Yngling, som var elskelig baade paa Legem og Sjel? At han ofte har faaet mit Hierte til at bløde ved Venners Tab? Og at han endelig, for at topmaale sin samvittighedsløse Uvillie mod mig gav mit Livs Lykke, og min Aands Munterhed et Saar, som neppe nogen Tid vil blive istand til at hele?

O, Død, hvad tog du ej, da du Elisa tog?
Du slukte ud mit Hiertes bedste Varme;
Min kielne Cithar du i stykker slog:
Og slengte mig i Mismods kolde Arme.

Litterært sett var de ti årene Zetlitz levde i Kviteseid, hans minst produktive periode. Ser vi på listen over hans samlede forfatterskap i J. B. Halvorsens forfatterleksikon, viser det seg at han bare fikk en håndfull leilighetsdikt fra hånden: en kantate fremført i Skien kirke, dikt til Ole Bjørnsen, Nordahl Brun, Gabriel Kielland, C. N. Schwach, fru M. S. Buchholm og Nicolai Wergeland. Han hadde sine ord i behold — hans «Cithar» var slått i stykker da han mistet Elisa.

Ellers følte Zetlitz det ikke som noen forvisning at han måtte oppholde seg i den isolerte fjellbygda. Det gikk livlig for seg i prestegården, med stor selskapelighet, sang og klang, og han hadde den lykke å kunne omgi seg med gode venner.

Over på Neset bodde den kloke og foretaksomme Ole Blom, som etter å ha bestyrt sagbrukene ved Skreosen og Vråliosen til 1817, hadde flyttet hjem på farsgården, som han drev som et mønsterbruk. Etter frigivelsen av brennevinsbrenningen gikk han i gang med storstilt potetdyrking og innrettet et brenneri på Nes, til «uheldig virkning på ham selv, så dommen om ham med hensyn til soberhet på hans gamle dager ikke alltid ble til hans fordel», skriver J. L. Qvisling. Her kunne også Zetlitz slukke sin tørst, men viktigere var det at han og Ole Blom fant hverandre i den felles interesse for poesien. Blom hadde selv en åre, og mange av hans leilighetsdikt viser klar påvirkning fra Zetlitz. I det gjestfri hjemmet på Neset traff Zetlitz så godt som alle bygdas prominente personer — Ole Bloms brødre, Christopher og Paul, Hans Paus og riksforsamlingsmannen, justisråd Peter Jørgen Clouman. Når brennevinen og ølet kom på bordet, varte festene på Neset til langt ut på natten. Det ble pokulert, spøkt og politisert til akkompagnement av Zetlitz’s muntre drikkeviser. I en av dem heter det:

Til Jordens Lykke blev Druen til,
Skjænk i,
Den dyrkes, presses og nydes vil,
Skjænk i,
Og i det Bæger, Gud Evan haver,
Er Guddom blandet med Jordens Gaver!
Drik ud, skjænk atter,
Drik ud.

Men størst utbytte hadde Zetlitz av samværet med sin begavede klokker og kirkesanger Ole Bjørnsen. Den fattige småbrukersønnen gjorde en rask karriere. I sin ungdom fikk han hjelp av folk som trodde på hans evner. Han ble utdannet ved seminaret i Kristiansand under ledelse av tidens dyktigste geistlige pedagog i Norge, den ellers som rasjonalist og nyttefilosof sterkt kritiserte biskop Peder Hansen, ble forlikskommissær i Kviteseid i 1812, og kjøpte gården Haukom i 1815. Samme år ble han valgt til Stortinget og ble gjenvalgt senere både i 1836, 1839 og 1842. I Zetlitz’s siste år innehadde han stillingen som en utpreget bygdekakse, og etter 1837 var han flere ganger bygdas ordfører. Hans ry som dikter styrket hans posisjon, og det taler sitt tydelige språk at det var til ham Zetlitz overlot alle sine litterære etterlatenskaper.

Da Jens Zetlitz døde bare 60 år gammel den 14. januar 1821, etterlot han seg kone og tre barn. Hans enke døde på gården Mossefjær på Tromøya ved Arendal så sent som i 1867. Sønnen døde som sokneprest på Bynesset ved Trondheim i 1868, og Zetlitz’s to døtre ble gift med bønder i Telemark. Den ene, Catharina Nicolava Frorup Zetlitz, døde som enke i 1859, og om den eldste av dem, Maren Elisabeth Bull Zetlitz, har arkivar J. K. Bergwitz funnet en del interessante opplysninger i Statsarkivet. Hun ble gift med ikke mindre enn tre telemarkstønder — første gang i 1821 med Hans Johnsen Roholt av den kjente storbondeslekten. Hun var da bare 17 år gammel, og da deres eneste barn, Jens Zetlitz Hansen Roholt, kom til verden etter mindre enn ni måneders ekteskap og fødselen er oppgitt uten dato i kirkeboken, er det åpenbart at den unge prestedatteren hadde innlatt seg for tidlig med den elleve år eldre bondesønnen. Da nå isen engang var brutt, gav det mersmak, og etter to års enkestand giftet hun seg igjen i 1825 med Aslak Knutssøn Findreng i Vrådal, og med ham fikk hun to døtre. Etter nye fire år i enkestand giftet hun seg for tredje gang med den nitten år yngre Olav Olavssøn fra Tørdal, som neppe var gårdmannssøn, men en mann hun kunne bruke til hjelp med gårdsarbeidet. I sine tre ekteskap fikk hun tre barn, og slik må vi regne med at det fremdeles finnes Zetlitz-blod igjen i Telemark.

Zetlitz’s død ble ikke så upåaktet som han selv saktens ventet. Hans litterære kolleger og venner hadde ikke glemt den glade dikteren, «Glædens muntre Sanger», fra hans yngre år. Blant dem rykket Rahbek ut i det danske bladet «Tilskueren» med en lang minneartikkel, som den 28. desember 1821 ble tatt inn i det norske «Den norske Nationalven». I egentligste forstand var Zetlitz, heter det her, «hvad vor Rein kaldte ham, Glædens Skjald, men deri forskjellig fra Wessel, fra Wibe, fra Trojel, fra Baggesen selv, og fra alle hans øvrige Forgjængere og Medvandrere paa Anacreons Bane, der rinde mig ihu, at han sang Glæden af et glad Hjerte, medens hine andre kjendelig smiled gjennem Taarer». I Zetlitz’s diktning, skriver han videre, var det ingen falske toner, og hans dikt bar alltid preg av «det gode Selskabs Tone». Som eksempel på hans beskjedenhet siterer Rahbek innledningen til hans «deilige» dikt «Norges Høst»:

Og lad mig ned i Graven med mig tape
Ej sjældne Aanders Lod, et almeent Savn,
Men mine ædle Landsmænds blide Klage,
Et lidt bekjendt, men ubesmittet Navn.
Saa skal jeg glad de første Toner mindes,
Som tidlig under spæde Fingre klang,
Saa skal mit Navn i Dybdens Tempel findes
Naar ingen mere lytter til min Sang.

Rahbek slutter sin artikkel med et inntrengende ønske om at de mange dikt Zetlitz hadde strødd om seg i tidsskrifter og aviser, måtte bli utgitt i samlet form. Dette skjedde også fire år etter Zetlitz’s død, da hans diktervenn C. N. Schwach utgav et utvalg av hans dikt i to bind. Det var ikke den eneste gang Schwach viste seg trofast mot sine fagfeller — han gjorde det samme ved å utgi både Bjerregaards og Mauritz Hansens verker. —

Når Zetlitz står trygt på plass i litteraturhistorien som en av det Norske Selskabs beste diktere, skyldes det ikke bare hans drikke- og selskapsviser. Han har også dypere toner på sin lyre. Men det var disse visene som sikret hans popularitet. Som Wessel og Wibe priste han Bacchus i alle tonearter. Han sang om den glade rus, om kjærlighet og vennskap og — når det gikk riktig høyt —også om «Dyden» i sin alminnelighet. Tidens program var at man skulle nyte øyeblikket, for det kom aldri tilbake. Det gjaldt å gjøre så meget ut av livet som mulig, for «alting jævnes, naar man dør». Som Wessel morer Zetlitz seg selvironisk over sitt forhold til moral og alvor, og han er aldri redd for å utlevere seg:

Jeg synger, jeg leer og jeg spøger,
Og stundom jeg tømmer mit Glas,
Imellem randsager jeg Bøger,
Som tiest jeg farer med Fjas;
Ja, Fjas, det er Saucen paa Livet.

Det er ingen grunn til å ta forargelse av den lettsindige tonen i disse diktene. Det er riktig, som det ble sagt, at «den Vin man nød, blev mere besungen end drukken». Tidens livsstil var livsglede og munterhet — dens diktere ville bort fra Rousseaus, Richardsons og den unge Goethes tårefylte sentimentalitet. Ja, tilmed «den sande Sorgs uforlignelige Sanger» Jonas Rein, den alvorlige Edvard Storm og den gravitetiske Nordahl Brun skrev lystige drikkeviser. Men ingen var gladere, friskere og mer inspirert enn Jens Zetlitz’s. Hans ønsker var realistiske og jordnære:

Mit Ønskes Maal er kun en kjølig Kjelder,
Hvor Vinen ingen Skade tar.
Et Fad, som fyldes atter, naar det hælder,
Et Huus, som tætte Vægge har,
Et roligt Sind — en Munterhed
Som følger mig til Gravens Bred.

I Zetlitz’s øyne er vinguden inkarnasjonen av den selvforglemmende livslyst, og med leende selvironi spotter han menneskenes dårskap når de kjemper for innbilte verdier. Han er den fullkomne eksponent for den wesselske bohemtid, og håner statsmannen når han «hentænker Natten», Heraklit, som «med viise Taarer begræder og omvender Daarer», Alexander, som higer etter «evig Liv og Hæder» og Magister Møl når han «i gamle Bøger randsager baade Dag og Nat». Engang skrev han et sørgedikt over en viss Lucas fra Pisek, en mann «som tælled kun med Rus sine talrige Dage». Det kunne lite nytte at en av Zetlitz’s venner frarådde ham å offentliggjøre diktet, og erklærte at alle ville betrakte ham som en libertiner når han sang om en person som i 115 år hadde vært beruset 25 700 ganger og døde lykkelig uten legers mellomkomst. Zetlitz lot det stå til, og diktet skadet neppe hans rykte. Han fortsatte ufortrødent å dyrke sin Evan, eller Bacchus, og ingen av hans samtidige kunne måle seg med ham når det gjaldt å anslå den spenstige, rytmefaste tonen. Når Evan holdt sitt inntog, kom han, heter det, «Som Morgenrødens Blik paa Havets Flade, Saa blomstrende som Rankens friske Blade»:

Han mild fremkommer, og Smerten døer,
Skjænk i!
Blandt Livets Torne han Roser strøer.
Skjænk i!
Den gustne Armod han mild beriger.
Han tæmmer Løver og stolte Piger.

Selv om det var drikkevisene som grunnla Zetlitz’s popularitet, spilte han på et langt større register. Han skrev vakre naturskildringer, patriotiske sanger, gudetravestier og komiske fortellinger i den wesselske stil. Han skrev krigssanger og hymner til odelsbonden, respektløse politiske opposisjonsdikt, og i hans «Inventarieliste» inngikk også salmer og rasjonalistisk anstrøkne prekener. Hans naturglede var ekte og umiddelbar. Det vakreste av alle hans naturdikt er uten tvil hans sang «Til Vaaren»:

Vaadt er dit Haar
Af Dug, og Morgenrøde
Kranser det, Vaar!
Dig jubler Alt i Møde.

Vældig og blid som en straalende Aand
Jorden du løser og qvæger.
Mægtige Vaar! I din skabende Haand
Bruser Begeistringens Bæger.

Politisk sett var Zetlitz fremskrittsvennlig og opplysningsmann. Da den franske revolusjon brøt ut, fulgte han til å begynne med med spent sympati, og kunne tilmed karakterisere den demokratiske forfatningen av 1791 som en «mild og viis Grundlov». Men da septembermyrderiene brøt løs og Ludvig 16. ble henrettet, slog han fullstendig om og hadde bare «haanlig Ynk» for «det uhæderlige Gallien». Eksessene gjorde ham nesten reaksjonær, og han hånte «Marats antropophage Grusomheder». Istedenfor å fremme folkestyre og opplysning hadde franskmennene, et labilt og «vimset» folk, bare tent en «uforsigtig Vaade-Ild». Ellers var han blottet for sosialt snobberi. Han kunne nok føle en hemmelig stolthet over at han selv var av adelig byrd, men som sin radikale samtidige P. A. Heiberg, var han imot at en manns fødsel skulle ha noen betydning for hans sosiale forfremmelse. Om dette skrev han.

At Slyngler hæves til Ærens Top,
At Smiger mæskes og Sandhed tigger,
At Rige sluge den Arme op,
Og Dyden nøgen paa Gaden ligger,
At Baand og Stjerne
Og tomme Hjerne
Forenes ofte, ja, mer end gjerne,
Det seer man tit.

Hos Zetlitz løper to linjer side om side — den del av hans diktning som har preg av hans klassisk-humanistiske dannelse med det uunngåelige mytologiske apparat, og den folkelige linje, hans interesse for bøndene og deres liv. Han tilbrakte storparten av sitt liv i mer eller mindre isolerte bygder, og her lærte han å kjenne «en Nordmands Kjærlighed for sit Land». Han er ekte patriot, uforfalsket bondedyrker, og han sang av et oppriktig hjerte om den norske bondefrihet og om odelsrettens velsignelser. Hans omgang med bønder var blottet for litterær maner, og han hadde en sjelden evne til å knytte dem til seg i ekte vennskap. Til hans beste venner i Kviteseid-tiden hørte, foruten Ole Bjørnsen og Ole Blom, Tormod Knudsen Borgegjorde, Mikkel Mandt i Lårdal og Rasmus Nielsen Bakka i Nissedal.

Et utslag av Zetlitz’s bondedyrkelse var hans «Sange for den norske Bondestand», som utkom første gang i Bergen så tidlig som i 1795. I denne samlingen, som inneholdt ikke mindre enn åtti dikt, fulgte han i Claus Frimanns fotspor, men ingen av dem når opp mot forgjengerens sikre, naturlige tone. I motsetning til Zetlitz’s drikkeviser savner de den lette flukt og det inspirerte lyriske sving. Det er, som Henrik Jæger sier, fortrinnsvis «presten, moralisten, landbrukspedagogen» som har ordet, og bare glimtvis er det dikteren som taler. Men i bygdene ble de uhyre populære — de ble lært og sunget på gårdene, i gilder og bryllup, til barsel og likferd. Virkningen ble forhøyet ved at Zetlitz ikke sjelden tok inn dialektord der de høvde. Til de mest populære hører diktet «En norsk Mands Sang»:

Jeg er saa fro, jeg er saa glad,
Jeg er min egen Herre,
Jeg Fogden ei skal spørge ad
Om jeg tilfreds maa være.
Jeg stræbe kan og vil, og Held
Skal møde mig fra Dal og Fjeld;
Jeg gir min Skat, gjør Ret og Skjel,
Og er min egen Herre.

Hadde Zetlitz tidligere diktet for borgerstanden, så gav han her bøndene et stort oppbud av dikt som tok opp alle mulige emner fra deres eget liv. Han gav naturstemninger, skrev om bondetyper, gårdsbruk, moral og folkeopplysning, laget sanger om årstidene, vekst og grøde, ja, han skrev tilmed en vise om «naar Nogen af Husfolket er ude i Snedrev» og en annen om«Mandfolkenes Inde-Arbeid i Vinteraftenerne». Overalt forkynner han livsgledens og nøysomhetens evangelium, slik at det er uttrykt i ordtaket «det er så laga». Han var selv en nøysom natur, uten store materielle fordringer:

Hvor saare lidet vil der til
For lykkelig at være.
Et muntert Sind, en Piges Smil,
En Ven, som gjør dig Ære.
En Hytte, som dig skjule kan,
Sundt Brød, og Kildens klare Vand,
Saa megen Visdom, at du vil
Og bruger denne Lære.

Zetlitz spilte på mange strenger og forsøkte seg også — forøvrig uten synderlig held — som salmedikter. Da han i 1795 gav ut en samling salmer, skrev han i fortalen: «Dersom Noget af mine Arbeider overlever mig, saa haaber jeg, at det vil være disse.» Men det gikk ham som så mange andre diktere, at han savnet evnen til å vurdere sine egne verker. Her er ingen strofe, sier A. H. Winsnes med god grunn, «som forteller om en menneskesjel i nød, i anger og sønderknuselse, eller om sjelens løftning og reisning, om jublende trosvisshet som hos Nordahl Brun, eller om inderlig samfunn med guddommen.» Men det er små, jevne sanger til innøvelse i en horatsisk-kristelig livsførsel, hjertets stille og ydmyge språk om den glede som gudetroen skaper. Nøysomhetsidealet. drikkevisens:

At tage Dagen, som den kom
Er meer end Guld og Ære værd,
Og det dig røver ingen.

Det var ingen skremmende moralist og dommedagsforkynner som stod på prekestolen i den utgamle steinkirken i Kviteseid når bygdefolket «rodde fjordan» på helgedagene og tok plass under det massive kirkehvelvet. Zetlitz’s prekener, som ble trykt i et utvalg etter hans død, forteller sammen med hans salmer at han var den milde, humane prelat, full av tilgivende overbærenhet overfor den angrende synder. Han kjente sine egne svakheter. Desto lettere kunne han tilgi andres. Også i sine prekener, som etter tidens skikk var holdt i en realistisk, rasjonalistisk tone, var det helst resignasjon overfor forsynets vilje han forkynte. Som det heter i en av hans salmer:

O! Du, som Livets Lampe tænder,
Og maaler den sin Olie til,
Og slukker den; i dine Hænder
Jeg ganske mig hengive vil.
Giv mig at leve som du bød!
Saa skal jeg smile mod min Død.

Alle som kjente Zetlitz, roste ham for hans vennlighet, hans gode hjerte og hans alltid parate hjelpsomhet. Han kom til bøndene som omgav ham, med åpent sinn, veiledet og oppmuntret dem. Hadde de skriftlige klager å fremføre mot stat og embetsmenn, eller kom de opp i rettssaker, førte han deres tanker i pennen. I prestegården var det alltid åpne dører, i hverdag og til fest, og han generte seg ikke for å la vinen flyte til sang og begerklang. Og ingen var mer velkommen og kastet mer glans over dagen enn Zetlitz når bøndene inviterte ham til sine gilder. Drikkeriet var blitt alminnelig etter at brennevinsbrenningen var blitt frigitt i 1816, og det fortelles også om Zetlitz at han stundom var noe på en perial — og at hans gleder ble betalt med påfølgende «Flauhed» og «Efterveer». Her er en av de historiene som fremdeles fortelles om ham: På den tiden da Ole Bjørnsen bodde i prestegården som klokker i halv post, skulle Zetlitz en søndag til en av annekskirkene for å holde gudstjeneste der. Han var fremdeles i bakrus, og da Bjørnsen endelig fikk stablet ham opp på hesten, sa han bebreidende: «Det er fælt å sjå ein full prest!» Til dette svarte Zetlitz med et lunt smil: «Det kan så være. Men det er enda verre å se en halv klokker!»

Var Zetlitz klar over sine menneskelige svakheter, så falt det ham desto lettere å vise liberalitet overfor sine sognebarn. Det var den glade kristendom han forkynte, og i hans prekener var det sjelden tale om straff og pine, dommedag og helvete. Den horatsiske livsfilosofi stakk dypt i ham: menneskene skulle avfinne seg med sin skjebne, nyte øyeblikket når det var der — «Den Stund, som engang svinder hen, Skal aldrig komme mer tilbage».

Noen fast tømret karakter var Zetlitz ikke. I sin ungdom under studiene i København som medlem av det Norske Selskabs bohemkrets, var det få som hadde utfoldet seg mer hemningsløst enn han. Men denne lettheten i hans grep på livet og dikterkunsten kom han aldri helt ut over. Han manglet Claus Frimanns ekthet og tyngde i bondediktene, Jonas Reins dype alvor og Nordahl Bruns virile kraft. Men på de områder hvor han følte seg hjemme, i drikkevisene og selskapssangene, i naturskildringene og i kjærlighetssangene, var han på høyden. Det er med rette blitt sagt at det neppe finnes noen enkelt norsk diktsamling på 1700-tallet som inneholder en så stor rikdom av levende poesi som Zetlitz’s «Poesier» av 1789.

Hva Zetlitz savnet som prest i Kviteseid-tiden, tok han igjen som kulturvekker og som stimulator av de poetiske anlegg han oppdaget hos sine sambygdinger. Ja, i virkeligheten var det han som vekket diktertrangen hos både Ole Bjørnsen, Ole Blom og Tormod Knudsen Borgegjorde. Når Zetlitz sang og spilte sine viser for ham, sier Bjørnsen i et dikt, da måtte det «vaagne en Lyst i min Aand, Der maned og fristed mig længe, Indtil jeg voved med uvant Haand, At røre de gyldene Strenge.» Ole Bjørnsen la aldri skjul på at han kunne takke sin læremester Zetlitz for at han nådde så langt at en del av hans dikt ble utgitt av Selskabet for Norges Vel. Men også det største talentet av dem alle, den ganske unge husmannsgutten Borgegjorde, fikk adgang til prestens hus. Zetlitz var straks klar over hans friske poetiske åre og tok seg nesten faderlig av ham. Han fikk ham inn på Kviteseid seminar — Kåsaskulen — og medvirket også til at han senere ble ansatt som omgangsskolelærer i Kviteseid.

De tre bondedikterne glemte aldri hva de skyldte Zetlitz. De hyllet ham i poesi og prosa, og da han døde i 1821, minnet de ham alle i sine sørgedikt. Dette skrev Borgegjorde:

Lad Graven kun hans Urne gjemme;
Hans Minde byder Tiden Trods!
Og aldrig, aldrig kan vi glemme
Den Tid, han levede blandt os!
Thi i hvad Kreds han sig befandt,
Han alle Godes Hjerter vandt.

Som en fremmed fugl fra en ukjent verden var Jens Zetlitz kommet til Telemark. Selv om hans dikteråre på det nærmeste løp tørr etter det uerstattelige tapet av hans første kone, Elisa — hun som «stedse smiled mig et Himmerig i Møde» — så førte han med seg en solid porsjon av Wessels duggfriske humør og respektløse satire, av Tullins naturopplevelse, Wibes bacchantiske glede og Frimanns folkelighet. Hans største menneskelige egenskap var at han tok sine medmennesker som de var, både bønder og borgere, poeter og embetsfolk, og at hans største glede var å formidle sine verdier til andre.