A-Ford 1928, H-961 - Kjøpt ny av Petter Wraa (sonesonen Magne bak rattet)

A-Ford 1928, H-961 – Kjøpt ny av Petter Wraa (sonesonen Magne bak rattet)

Fakta om A-Ford H-961

 

 

Av Håkon Schjager, 2010

Magne Wraa, oppvokst og bor i Vrådal, har nettopp startet opp sin bestefars «A»-Ford. Det var Magnes nevø, Lars Erik Wraa, som for et par år siden fikk overtalt Odd Johansen til å selge (tilbake) hans oldefars Ford. Lars Erik har overtatt gården der Ford’en tilbrakte sine aller første år.

I Skien bor en ikke ukjent kar i veteranmiljøet, Helge Bjåland. Han har restaurert mange biler gjennom årene, også A-Ford’er. Senhøstes 2009 fikk Magne Helge til å gjennomgå de nødvendigste restaureringer for å få Ford’en på vegen. Altså med formål å beholde den mest mulig original. Bilen ble flyttet fra Vrådal og hjem til Helge på Åfoss i Skien. Her har han et fantastisk verksted som enhver bilinteressert vil misunne ham. Helge vurderte raskt motoren til å være i svært dårlig forfatning. Den ble levert til trollmannen i Andebu, Inge Bøen, for full overhaling.
    Helge gjennomgikk og restaurerte forstilling og bremser. Treverk mellom karosseri og ramme i forkant av fordører og torpedo var råtnet vekk. Dette hadde ført til at fordørene hang ned og vanskelig kunne lukkes. Helge jekket opp, tilpasset nytt treverk slik at dørene passet igjen. Ny radiator og nytt elektrisk opplegg ble også montert.

Oppstart
7. januar 2010 skulle det virkelig store skje! Motoren som ble montert sammen 5.11.1928 og som ikke hadde gått av seg selv siden 1965, skulle nå kanskje i gang igjen. Alt skulle være på plass. Første startforsøk ble gjort, men ingen tenning kunne registreres. Videre en rekke forsøk, men nei – ingen fordbrumming. Tenning, strøm og gnist ble sjekket, uten å finne noen årsak. Etter noen forsøk med å gi bensin direkte, tente den, men stoppet med en gang. Forgasseren, som er av typen Zenit, hadde fått nytt rep.sett. Helge begynte å mistenke denne for ikke fungere tilfredstillende. Han gikk derfor bort i sine rikholdige hyller med påskrift: Forgasserdeler «A» Ford. Her nappet han fram samme type forgasser som også var overhalt, men som han tidligere hadde testet med godt resultat. Denne ble raskt montert på plass og etter noen forsøk skjedde det store: Ford-montoren gikk av seg selv! Slangen var for lengst påmontert eksosrøret og ut gjennom garasjeporten, men det la seg etter hvert en viss «dis» i verkstedet. Det gikk nok ei stund før vi tre la merke til denne. Vi bare koste oss med den fantastiske lyden. Da vi etter hvert ikke så hverandre, var Magne rask bak bilen og åpnet garasjeporten.
    Etter ei stund ble motoren stoppet. Alle tre kjente på den varme radiatorkappa. Man kan få tårer i øyekroken av mindre. Mange følelser renner på. Sikkert aller mest for Magne. BestefarForden var i gang igjen, etter ca. 45 års hvile.

Prøvetur på vinterføre 2010
Allerede tre dager etter oppstartbegivenheten fikk Ford’en erfare norsk vinter. I minus 15 ble bilen rygget ut og prøvekjørt på sikkelig vinterføre i gata der Helge bor. Diverse behov for justeringer ble registrert. På henger ble Ford’en flyttet hjem til Magne for videre «behandling». Helge hadde allerede nytt prosjekt som trengte verkstedsplass.

Hendelser
Magne forteller:
– Min far Tormods første offisielle kjøretur med Forden var som 14-åring som sjåfør for lensmann Sandvik i Kviteseid. Petter Wraa var på møte i forstanderskapet i banken i Kviteseid engang i 1932. Tormod satt i bilen og ventet på sin far da lensmann Sandvik kom gående. Han spurte fjortenåringen om han kunne kjøre han på et oppdrag. «Ja, eg kan kjøyre, men har ikkje sertifikat.» «Når lensmannen seier du kan kjøyre, så kan du det.» svara Sandvik.

– Far fortalte at rett etter krigen kom han kjørende ned fra Krossli mot Vråliosen og så plutselig at et hjul fôr forbi seg på venstre side i stor fart. Raskt skjønte han at det var bakhjulet som hadde tatt i veg på egen hånd. Han gikk i flere timer og lette etter hjulet. Fant ut at det måtte ha rullet på en stein i grøfta på innsiden, hoppet flere meter opp i lufta og rullet 70-80 meter innover i småskogen. (Resultatet av denne hendelsen oppdaget Helge under restaureringen. Det innerste dekselet på venstre bakhjul var helt flatt i underkant etter å ha sklidd på vegen uten hjul.)

– Bilen hadde og har ingen nøkkeldørlås, men på høyre framdør er det et firkantet hull for åpning av døren. Mor fortalte at hun syntes det var litt flaut når far gikk rundt med en titommers hjemmesmidd firkantspiker som bilnøkkel.

Bestefar hadde garasje nede ved vegen og kjørte drosje med løyve H-45. Det var 200 meter å gå ned jordet for å komme til garasjen. Bestemor og  fortalte at de syntes det var litt omstendelig å koke to bøtter med vann og bære ned hver gang Forden skulle ut på vinterstid.
    Bestefar drev også med bensinsalg nede ved garasjen – MIL benzin. Skiltet er tatt godt vare på.

– I jula 1961 var Olav Ormtveit, som forlengst hadde overtatt Ford’en, ute og kjørte på vinterføre. I en venstresving kolliderte han med en Volvo 544. I Olavs kjørebok er hendelsen nøye beskrevet med skisser og tekst.

    Til tross for at Volvoen hadde kjettinger på begge forhjul, virket det som denne ikke greide å holde sida si. Ford’en hadde ikke kjettinger. Videre fremgår det av kjøreboka at sjåførene ikke ble enige om skyldspørsmålet. Nesten 2 1/2 år etter ble saken framlagt for Herredsretten. Resultatet er dessverre ikke kjent, men vil bli forsøkt fremskaffet.

– I 1962 var jeg vitne til at Ford’en havnet i Vråvatn. En episode som brente seg inn i minnet til en elveåring. Bilen var for lengst overtatt av Olav Ormtveit. Olav, far og jeg sto bak bilen og pratet. Plutselig så de at den begynte å rulle framover. Olav ropte «sving for f», men Ford’en adlød ikke. Den havnet i Vråvatn og bare øvre del av taket bak stakk opp over vannflata. Gjennom bakvinduet kunne jeg se ei tobakkspakke, to kaffeposer og gulvplanker flyte omkring inni bilen. Far hentet traktoren og vi rodde ut med hakgrepet på tømmervinsjen. Denne ble slept ned og huket fast i støtfangeren, og i løpet av en time var bilen oppe av vannet igjen. Olav tørket pluggene, rensket forgasseren, fylte på ny bensin og kjørte hjem. Kanskje litt våt i baken, men fornøyd over at Ford’en var frisk igjen.

– Olav lot meg prøve å styre bilen som 12-åring i 1963. Dette glemmes naturligvis ikke!

– En vinterdag rullet Ford’en rundt og ned en skråning rett nedenfor hjemstedet mitt og havnet ut på isen. Olav hadde fått satt inn et varmeregister på gulvet på høyre side. Rødstripete gummislager var montert fra motor og radiator og inn til dette registeret. Mens Olav kjørte hadde han bøyd seg ned for å sette på varmen. Han trakk nok litt i rattet samtidig og Ford’en fôr gjennom snøkanten og rullet ned på isen på Vråvatn. Det var lite snø på isen. Isen ble ofte brukt til diverse vegforbindelser. Om sommeren var det langt å kjøre for å komme fra den ene til den andre sida av vatnet. Derfor kunne vinteravstandene bli betraktelig kortere. Olav styrte derfor Ford’en mot nærmeste vinterveg for å komme opp igjen. Regner med at Ford’en fikk noen skader etter denne utforkjøringa. Venstre dørstolpe foran har fortsatt tydelige merker etter oppretting/utbedring, også venstre forvindu og frontvindu på venstre side likedan. Taktrekket er også skiftet en eller annen gang.

En annen aktivitet som jeg forbinder Ford’en med, er basarturer, og da spesielt om vinteren. I Vråliosen var det ofte kaldt, minus 20-28 grader. Måtte stadig ut for å se til bilen som stod med tylt ullteppe over motoren. Imidlertid skjedde det ikke sjelden at kjølevannslangen frøs og radiatoeren kokte. Noe varmluftsystem på frontruta fantes ikke. Både sjåfør og passasjer måtte blåse, skrape og pussse på vinduet for å kunne se litt fremover.

– Skomaker Tarjei Skogstad i Vråliosen sydde nye setetrekk til Ford’en en gang før 1960. Disse er fortsatt i bilen. Rødrutet plasttrekk med hvite kanter. Det er vel sannsynlig at han også skiftet ut taktrekket. Dette har fått en litt ekstra utforming. Spesielt takrenneutløpene foran som er trukket ut fra karosseriet. Kanskje for å få vannet vekk fra selve bilen? Selve taktrekket er også utvidet framover skyggen og nedover mot dørene.

Ringen er sluttet, Ford’en er hjemme igjen
Det er 81 år siden Petter Wraa kjøpte Ford’en ny. Han brukte den i 23 år. I fjorten år var den i full aktivitet på nabogården. Herfra havnet den i Fyresdal uten å være i bruk på elve år. Videre ble det 31 års lagring på Borgestad i Skien. Lars Erik og Magne har nå hatt bilen i to år.
    Kan historia ha en bedre slutt? Ford’en går igjen etter ca. 45 års hvile, og det beste av alt, den er hjemme igjen på garden Hægland i Vråliosen, som nå eies av Lars Erik. Til sommeren vil Ford’en igjen få oppleve gamle kjente veger, gårder og steder. Denne gangen med Petters barnebarn (Magne) og oldebarn (Lars Erik) som ærverdige sjåfører.